|
|
Rasepresentasjon Svensk lapphund
Hjemland: Sverige
Skulderhøyde: Hannhund 45-51cm, tispe 40-46 cm.
Historikk
Svensk lapphund, finsk lapphund og lapsk vallhund er nært knyttet til Nordkalottens historie, kulturer og næringer. De første innbyggerne på Nordkalotten etter istiden var trolig samer eller fangstfolk som samene blandet seg med. Kulturen deres var en typisk fangstkultur, de var jegere og fiskere, og funn som er gjort tyder på at de hadde hunder. I Varanger er det funnet rester av hundeskjellet fra ca. år 7000 f.Kr.
Hunden har trolig vært en spisshund; kraftig bygd med kvadratisk kroppsform og mindre enn middels stor. Disse hundene måtte dekke flest mulig av folkets behov, de måtte både være vakthunder, allsidige jakthunder og samtidig være nært knyttet til eierne (familiehunder). I løpet av 1500-tallet hadde dette folket borti mot fullført en århundrelang utvikling mot tamreindrift, og den årlige vandringen sammen med reinen fikk for hunden som hovedmål å holde reinen samlet som beskyttelse mot rovdyr. Da kom det godt med at hundene var vant til å jakte både ulv og bjørn.
Denne utviklingen medførte at de jaktegenskapene som hundene opprinnelig hadde på storvilt, etter hvert ble dempet, til fordel for gjeteregenskaper. Hundene skulle ringe og drive reinflokkene mot eieren. Kombinasjonen av egenskapene kan imidlertid føre til at hunden i dag ringer storvilt og driver det mot eieren.
I moderne tid er reinnæringa blitt relativt mindre viktig for samene, og driften er i stor grad motorisert. Dermed har lapphundene blitt mindre viktig. Men ved reindrift i skogsområder eller annet vanskelig terreng har lapphunden gang på gang vist seg å fylle sin misjon. Et eksempel er et reineierlag på 3 stk., som uten hunder måtte være to med snøscooter for å holde kontrollen. Etter anskaffelse av hund holdt det med en.
Lapphunden har også funnet en nisje innen annet husdyrhold: Inndrivning av storfe og småfe om høsten, eller den daglige innhentinga av geit for melking har vist seg mye lettere med en lapphund. Men hundene har ikke samme bruksområde som bordercollie, da de helst vil gjete mer selvstendig. Sau må hunden få bli kjent med som valp, ellers vil den lett holde et for stort tempo i begynnelsen.
Den finske lapphunden stod i fare for å bli ødelagt på grunn av krysninger med blant annet jakthunder. Men heldigvis ble det tatt affære i tide, og gjennom et målbevisst avlsarbeid kunne den finske kennelklubben anerkjenne rasen i 1971. Målet for avlen var å få fram hunder med de gode gamle gjeteregenskapene i behold. De samme truslene stod den svenske lapphunden overfor. I begynnelsen av vårt århundre var den på retur i kjerneområdene i nord. En del gode eksemplarer ble imidlertid satt inn i systematisk avl, og de siste 50 åra har det takket være ildsjeler både i Sverige og Norge vært avlet frem rasekarakteristiske hunder, som også viser seg å ha de opprinnelige egenskapene i behold.
Ut fra denne allsidigheten i egenskaper er det nærliggende å anta at dagens hunder er mye i slekt med de hundene som fangsfolket holdt. Lapphunde er i dag først og fremst selskaps- og utstillingshund, men overrasker stadig med sin allsidighet innen alle bruksområder. Den er et godt alternativ for fugle- eller storviltjegeren som skal ha familiehund utenom jaktsesongen. Eller for bonden som trenger jakthund om høsten og gjeterhund ellers i året.
Lapsk vallhund ble godkjent på begynnelsen av 1970-tallet og finnes spredt i Finland, men har problemer med å overleve som rase. Denne hunden er en utpreget gjeter som har lett for å knytte seg til sin fører. Dette er i større grad en enmannshund.
Opplæring, familieliv, bruk
Lapphundene krever en sjef og må få god oppdragelse. Gjøres det med god innlevelse og instinkt, er hundene utrolige lærenemme. En lapphund med god oppdragelse er en god kamerat, og en stor individualist som aldri blir kjedelig. Mangel på oppdragelse fører gjerne til at hunden forsøker å ta ledelsen i flokken (familien), og til uønsket vokting, bjeffing og uro.
Den beste informasjonen om rett oppdragelse kan hentes hos erfarne og seriøse oppdrettere. Her vil vi bare si generelt si at oppdragelsen av lapphunder følger de samme retningslinjene som for andre raser. Det gjelder å være konsekvent, sette klare grenser og holde disse. En konsekvent holdning med mye ros når hunden gjør ting riktig, er et langt skritt i riktig retning. Noe som letter omgangen med med en lapphund, er hundens tydelige kroppsspråk og rike uttrykksregister. Det gjør det ganske lett å forstå hundens hensikter og sinnsstemning. En god lapphund er ikke aggressiv, den er vanligvis sterk nok psykisk til på en rolig måte å vurdere hvilken reaksjonsmåte som er hensiktmessig i de ulike situasjoner. Gjeterinstinktet kan noen ganger føre til at hunden ønsker å stanse det som beveger seg raskt, for eksempel joggere og syklister. Men det blir først et problem hvis hunden mangler oppdragelse.
De fleste lapphunder har et godt lag med barn, men de må få slippe å være et leketøy for småbarn som ikke har forutsetninger for å vurdere en hunds reaksjonsmåter. Den voksne eieren har ansvaret for dette.
Mosjonsbehovet for en lapphund er avhengig av hva hunden blir vant til. Men det dreier seg om fysisk robuste hunder som har godt av mye aktivisering. I passende omgivelser vil de også selv kunne sørge for en del av aktiviseringen. I valpetida bør en ikke overdrive den fysiske mosjonen.
Lapphundene er ikke avhengige av regelmessig pelsstell, men pelsen kan ha godt av en kam en gang i blant, både med hensyn til hundens utseende og velvære.
Lapphunder kan brukes til fleste formål. I det siste har de blant annet gjort bra på sporsøk, agility og lydighet, og de er utrolig sterke i trekk og kløv.
Helse
Svensk lapphund: Er en frisk rase.
En liten prosentandel HD, men den er sterkt synkende etter at klubben kom i gang med bevisst bekjempelse.
Spinal muskelatrofi er i dag et lite problem for rasen, men har vært et problem i Sverige. Et kjent tilfelle i Norge på midten av 1980-tallet. For sikkerhets skyld bør man ikke kjøpe valper som er under 8 uker. Valper som er syke, blir det for de er 8 uker.
prcdPRA ( en øyesykdom som svekker synet) har dukket opp på rasen. Påvises blant annet med en gentest.
På Svensk lapphund har man grunn til å tro at sykdommen kommer i svært høy alder og at hundene ikke rekker å bli blinde/ få svekket syn før de faktis dør.
Fordi rasen er svært liten har vi et langsiktig avlsprogram. Vi kan bruke hunder med status C, dvs påvist PRA ved gentest i avl. Men da parres de med en med status A (fri). Da vil ingen valper få svekket syn /bli blind av PRA.
Men hvis avkommene (valpene) skal brukes videre i avl, må man finne en fri partner.
Dette er et langsiktig mål, slik at vi kan redde rasen fra å bli borte.
Svensk lapphund er en frisk rase og de hundene som har fått påvist sykdommen (høy alder) er ikke blinde.
|
